Midtveis oppsummering av opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering er trist lesing. Utviklingen er ikke i tråd med intensjonene i opptrappingsplanen. Rapporten dokumenterer det vi alltid har sagt: Rehabilitering er i skvis mellom blålys og pleie.

En rapport fra Helsedirektoratet til Helse- og omsorgsdepartementet (okt 2018) gjør opp midtveisstatus for Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering. Rapporten er dessverre ikke delt på nettet. Jeg tillater meg å dele noe av innholdet og mine betenkninger.

I rapporten kan vi lese at det er større bevissthet om brukers mål og behov ved å vri inngangsspørsmålet fra «Hva feiler det deg?» til «Hva er viktig for deg?» Dette er en klassisk tilnærming for ergoterapeuter, og har vært særlig sentralt i Ergoterapeutenes profilering av faget siden 2011. Dette innledende spørsmålet er adoptert i hverdagsrehabilitering, og gledelig nok har spørsmålet blitt tatt videre gjennom læringsnettverket «Gode pasientforløp». Dette spørsmålet er også med på å definere Bent Høies satsing på “Pasientens helsetjeneste”. Det er jeg både stolt og glad for.

I stor grad lykkes mange kommuner med oppbygging av hverdagsrehabilitering. Hverdagsrehabilitering er dokumentert med god effekt for gruppen eldre brukere med funksjonssvikt, som tidligere i stor grad fikk kompenserende hjelp og pleie.

Dessverre ser det ut til at oppbygging av rehabilitering for eldre i omsorgstjenesten går på bekostning av andre brukere med behov for habilitering og rehabilitering. Det blir pleie- og hjemmetjenesten sine brukere som prioriteres for rehabilitering. Rapporten etterlyser oppmerksomhet mot andre brukere blant annet barn og unge og mer spesialisert kognitiv, sosial og psykososial rehabilitering.

Rapporten dokumenterer:

• Nedgang av rehabilitering både i kommune- og spesialisthelsetjenesten
• Manglende systematikk med særlig behov for kvalitet – og prosessindikatorer
• Manglende statistikk og data om kvantitet og kvalitet på rehabiliteringstjenestene
• Manglende felles funksjonsverktøy i spesialisthelsetjenesten
• Jevn nedgang i bruken av individuell plan 2010-17
• Markant nedgang av ansatte innen habilitering og rehabilitering som har fått kompetanseheving eller støtte til videre- og mastergradsutdanning i perioden 2015-2017
• Nedgang i tilskudd til innovasjonsprosjekter innen habilitering og rehabilitering
• Andelen med ambulant virksomhet innen rehabilitering er lav
• I questback fra kommunene uttrykker mange behovet av å styrke re/habiliteringsfeltet

Det er grunn til å stille spørsmål om hvem som er ‘portvoktere’ for rehabilitering; Er det fagfolk med rehabiliteringskompetanse som tar disse vurderingen på inntakskontorene – eller er kompetansen sterkere på pleie, omsorg og kompenserende tjenester? Kommunene har neppe fulgt opp rundskriv 1-5/2017 fra Helse- og omsorgsdepartementet om å utrede potensialet for rehabilitering før det iverksettes permanente tiltak som kompenserer for tap av funksjonsevne.

Tre lyspunkt

Foruten vridning i retning personsentrert tilnærming er det tre lyspunkt jeg leser;

Det er 20% økning av ergoterapeuter i kommunene i perioden 2015 – 2017. Det er jo bra, men samtidig vet vi fra siste SSB-oversikt at rundt 80 kommuner fremdeles mangler ergoterapeut.

Det er positive erfaringer som skjer ved det nasjonale prosjektet med innovativ kommunal rehabilitering i Indre Østfold.  Dette er et interkommunalt samarbeid mellom 7 kommuner. Her arbeides det særlig med å styrke pasient- og brukermedvirkning. Der prøves det ut med tverrfaglig team og bruk av velferdsteknologi i rehabilitering. Det er tett samarbeid med spesialisthelsetjenesten ved Sunnaas sykehus, blant annet med spillteknologi der ergoterapeutene er involvert.  For øvrig inkluderes flere aktuelle samarbeidspartnere i ulike sektorer. Dette er en lovende modell å ta videre, som bedrer flyten mellom ulike tjenester og muliggjør deltakelse i hverdags- og samfunnsliv.

Det er viktig at helsedirektoratet faktisk dokumenterer hva som skjer på habiliterings- og rehabiliteringsområdet i Norge og at Helsedirektoratet følger den videre utviklingen.  Rapporten må være direkte pinlig lesing for helseminister Høie etter som den dokumenterer at utviklingen ikke er i tråd med opptrappingsplanen. Datagrunnlaget denne evalueringen bygger på er imidlertid begrenset siden rehabilitering i stor grad mangler tall som viser omfang og effekt av tiltak.

Rapporten bidrar til å tydeliggjøre områder der det er behov for videre innsats. Dette er viktig dokumentasjon som Ergoterapeutene tar med seg videre for å styrke argumentasjon for mer satsning innen re/habilitering.