Gjør arbeidslivet mulig for enda flere!


Det er en jungel av begrep og tjenester å forholde seg til når vi berører områder som angår arbeidsdeltakelse og det å få flere i arbeidslivet; Raskere tilbake, inkluderende arbeid, attførings- og arbeidsmarkedstiltak, NAV, bedriftshelsetjeneste, arbeidsavklaring…

Arendalsuka

Fra Ergoterapeutenes bidrag på Strand kafe i Arendalsuka; Kristin Haugen, Nils Erik Ness og Randi wågø Aas

Innledningsvis må jeg si: Å snakke om denne problemstillinga er nesten som å putte handa i et vepsebol; Her er det mange som gjør en flott innsats – og noen for dårlig innsats. Her er det motiverte arbeidssøkere som med rette kan være misfornøyde. Og også de som burde fått uførhet, men føler seg presset i jobb. Her er det lett å trø feil og komme med forenklinger. Balansegangen er vanskelig. Det er ingen quick fix.

Utgangspunktet for Norsk Ergoterapeutforbund er at arbeid sees ikke som en straff, eller noe nedbrytende som gir sykdom og uhelse. Tvert imot så gir arbeid oss vanligvis impulser som stimulerer oss fysisk og kognitivt, det gir selvfølelse og sosialt nettverk samt at det sikrer inntekt og trygghet. Arbeid er godt for oss, og er bedre enn å være sykemeldt eller arbeidsløs!

Det er derfor bekymringsfullt når arbeidsløsheten øker i deler av landet og at det tar for lang tid før nye innvandrere får komme i arbeid. Særlig er arbeidsdeltakelsen hos personer med funksjonsnedsettelse bekymringsfull og langt lavere enn den øvrige befolkningen. 43,4 % funksjonshemmede i yrkesaktiv alder (15-66 år) var i arbeid i 2015 (SSB 2015), det er 30% færre enn befolkningen som helhet og nesten 40% lavere enn for personer uten funksjonshemminger. Her er det også mange unge, som risikerer lav inntekt og fattigdom ved aldri å komme i arbeid.

OECD har påpekt at Norge har en særskilt utfordring på området. Det synes som om vi i Norge har svært gode rammebetingelser, men kommer likevel middelmådig ut sammenlignet med andre land. En OECD-rapport (2006) sier; «The key challenge for Norway is to understand why the existing frameworks, which look good, are not delivering» (s 14)

Dette klarer vi ikke svare på i dag, men vi kan touche innpå noen av utfordringene og kanskje løsningene. Jeg ser  to utfordringer: reell brukerdeltakelse og større satsning på tilrettelegging av arbeidsplass og hverdagsliv.

Jeg vil nevne et eksempel innledningsvis, der vi ser ut til å ha gode ordninger, som likevel ikke helt fungerer om vi skal tro forskerne: Arbeidsevnevurdering av personer som ber om bistand (NAV):

Arbeidsevnevurdering skal nettopp vektlegge brukerdeltakelse. Den skal ikke kun vurdere en persons arbeidsfunksjon, men se dette i forhold til de kravene som stilles i arbeidslivet. Det er gapet mellom personens funksjon og omgivelsens krav og forventninger som skal vurderes. Med andre ord legges det her til grunn at arbeidsevnen er et resultat av relasjonen mellom den enkeltes ressurser og begrensinger på den ene siden og omgivelsenes krav og forventninger på den andre siden. Dette er jo helt flott i utgangpunktet og tydeliggjør at problemet ikke er den enkelte person men en mismatch mellom personen og arbeidsplassen.

Praksisen er derimot bekymringsfull:

Både studier fra Proba Samfunnsanalyse (2011) og NTNU (Wik og Tøssebro 2013) viser:

  • Liten relasjonell forståelse av arbeidsevne – altså gapet vurderes ikke godt nok. Personen vurderes – ikke arbeidsplassen. Halvparten av veilederne (Proba-undersøkelsen) oppga at de hadde liten kompetanse på å vurdere krav og muligheter i arbeidslivet
  • Alvorligste: Dårlig brukermedvirkning – noen brukere var ikke selv klar over at de hadde deltatt i arbeidsevnevurdering og fikk heller ikke tilsendt rapporten etterpå
  • Bare ½-parten av veilederne mente at en alltid bør ha en samtale med brukeren i forbindelse med arbeidsevnevurdering. Hvordan er det mulig? spør jeg .
  • Praksis på NAV-kontorene er svært forskjellige med variasjoner i kompetanse hos veiledere samt varierende kvaliteten på arbeidsevnedokumentene (ble ikke fylt ut på alle områder). Særlig skal vi merke oss at veilederne ikke helt klarte å følge opp arbeidssøker pga stort arbeidspress med mange brukere å holde kontakt med.

Jeg starter derfor med spørsmålene:

Hvordan skal en få brukeren/arbeidssøkeren med på samarbeid fra starten av når han/hun ikke engang har fått god nok informasjon om at arbeidsevnen er vurdert? – og heller ikke fått kopi av vurderingsrappport?

Hvordan skal en kunne tilrettelegge for arbeidsdeltakelse når ikke arbeidsplassens krav og utfordringene i hverdagslivet er kartlagt med fysisk tilstedeværelse?

———–

Dette er innledningen på Ergoterapeutenes arrangement i Arendalsuka, etterfulgt av utdyping og diskusjon med arbeidslivsforsker og ergoterapeut Randi Wågø Aas og ergoterapispesialist i arbeidshelse Kristin Haugen. Les utdypende leder og reportasje i Ergoterapeuten nr 4, 2016 og informasjon på Ergoterapeutenes nettsider. Bruk gjerne brosjyra Gjør arbeidslivet mulig for enda flere

Om Nils Erik Ness

Tidligere forbundsleder Norsk Ergoterapeutforbund, tidligere førstelektor NTNU, Ergoterapeut
Dette innlegget ble publisert i Arbeidsliv, bærekraftig, ergoterapi, Hverdagsliv, psykisk helse og rus, Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s